Jeg flytter

til tumblr for godt.

Det har vært fint å bo her, men nå skal jeg komme meg vekk fra alle de skumle kommentarsultne fjortisene og heller delta i hipsterstjelemiljøet.

Og for å være ekstra ironisk (???) heter jeg nå hipsterjenny.

---> hipsterjenny <--- !!

Awyea!

Mannen med den åpne skinnvesten

Mannen hadde på seg en slitt joggebukse og en åpen skinnvest, så den bleke magen var blottet for hele verden. Jeg klarte ikke helt å bestemme alderen hans. Han hadde begynnende måne, et par rynker, intenst blå øyne. Og så bar han på en plastpose.

«Nei, men e det ikkje deg!» ropte han nesten, og jeg tenkte at han var full, og jeg var glad for at han ikke snakket til meg, som satt bak ham, men til damen som nettopp hadde satt seg ned på setet ved det andre vinduet.

«Ja, det er det,» sa damen.

Jeg lurte på om de kjente hverandre, men så introduserte mannen seg, og jeg skjønte at hun måtte være en kjendis av noe slag. Jeg visste ikke, hadde aldri sett henne før.

Mannen fortsatte å snakke, på høyt og brautende bergensk.

«Du vet, femti prosent av den norske befolkningen e galne! Pling i bollen!»

«Å?»

«Og eg e en av dem! Eg e galen! Bløt på pæren!»

«Ja vel.»

Damen så litt ukomfortabel ut, men mildt interessert. Jeg merket at jeg ikke hadde tatt frem iPoden. Kanskje stemmen hans hadde overdøvet musikken min uansett.

«Du e med på nokke historisk nå! Akkurat nå e eg i ferd med å gjennomføre et prosjekt som beviser at eg e galen! Men det e nokke viktig!»

Kjendisdamen nikket. Mannen rettet på skinnvesten og strøk over plastposen som om den var verdifull.

«Prosjektet mitt skal gå over et helt år! Trehundreogfemogseksti dager! Eg skal ta denne bussen inn til byen i trehundreogfemogseksti dager! Og eg begynner i dag!»

«Hva skal du gjøre?»

Jeg vurderte å flytte meg lenger bak i bussen så jeg slapp å høre samtalen, eller verre, at han skulle begynne å rope til meg også.

«Du skjønner, inne i byen åpner det en ny kafé i Vaskerelven!»

«Å?»

«Ja! En ny kafé! Du skjønner, denne kafeen e et hån mot min mor!»

«Hvorfor det?» Kjendisdamenamen akte seg sidelengs et sete mot ham, kanskje for å få ham til å snakke lavere. Men mannen økte stemmen. Han var tydeligvis opphisset over noe.

«Min mor e død! Hun døde for treogtyve år siden! Hun var en god mor! Hun var alltid snill mot meg! Selv om eg e spesiell! Selv om eg e jævla galen! Og den kafeen åpner i samme bygget som min mor ble torturert!»

«Hva?»

«Under krigen! De torturerte henne! Denne søte damen! Kan du skjønne det!»

Jeg hørte en høy rasling i plastposen, og så rakte mannen et bilde til kjendisdamen. Det var et stort, gammelt svart-hvittfoto i utskåret treramme. Det var virkelig en pen dame, med store øyne og hjerteformet ansikt. Hun hadde på seg en stiv og prektig kjole, men smilte lett.

«Hun var nydelig,» sa kjendisdamen. «Hva het hun?»

Jeg skvatt til da mannen sa fornavnet hennes. Hun het det samme som meg.

«Vet du ka de gjorde mot henne! Vet du ka la forferdelig handling de gjorde mot henne! Vet du ka de gjorde mot min mor!»

«Nei?»

«De skar av henne klitoris! I den bygningen! Kan du tenke deg for et overgrep! De skar av henne klitoris!! Og der skal de åpne kafé! Kan du tro kor frekke de e!»

«Uff da.»

Ikke lenge til jeg skulle av nå.

«Derfor skal eg stå der! Utenfor den kafeen! Med dette bildet av min mor! I trehundreogfemogseksti dager skal eg stå der! Og hvis de ber meg fjerne meg skal eg bare si at det er dokker som e jævla frekke, ikkje eg!»

«Ja, det skjønner jeg.»

«Selvfølgelig trenger eg hjelp til dette! Eg har jo ikke jobb! Eg trenger penger til mat! Og busskort! Så eg har opprettet en sånn gruppe på det der facebook! Hvor folk kan støtte meg! Og hjelpe meg med penger! Du får melde deg inn!»

«Det skal jeg huske.»

Stoppet mitt var neste. Jeg strakte armen opp og trykket på den røde knappen.

Mannen puttet bildet i plastposen igjen.

Jeg reiste meg, tok sekken på ryggen og instrumentbagen i hånden. Listet meg gjennom mannen og kjendisdamen.

«Nei, se!» sa mannen. «En pitte liten gitar!»

«Det er en ukulele,» sa jeg.

«En ka!»

«En ukulele.»

«Ka er det!»

«En slags... bitte liten gitar.»

«Eg beundrer deg som kan spille på den!»

«Takk.»

Dørene gikk opp, og jeg gikk ut. Så meg ikke tilbake.

Noen uker senere gikk jeg gjennom Vaskerelven. Jeg visste ikke hvilken kafé som var ny. Så ikke mannen med den åpne skinnvesten heller.

Kanskje det var best for ham at prosjektet aldri ble gjennomført. Kanskje han fant ut selv at det ikke kom til å gå, eller kanskje noen jagde ham vekk eller snakket vett i ham.

Et eller annet gjør meg trist når jeg tenker på det.

det var en gang en blogg

og ei jente som mista inspirasjonen.

Jeg lager dokker i mellomtida. Drikker sitronte. Hører på Rubik.

Leser til særemne.

Høyst levende på innsiden.

En liten kneik å komme over

De siste månedene har jeg ikke klart å skrive. Jeg får bare ut to setninger om gangen, og hver gang jeg blir inspirert, mister jeg fascinasjonen over ideene mine etter et par minutter.

Bloggen min lider naturlig nok av dette.

Jeg ville skrive om Utøya. Hver dag ville jeg skrive om Utøya. Ei jente på skolen min er drept. En nær venn av moren min overlevde bombeangrepet og måtte komme seg ut av justisdepartementet med en tresplint i hodet.

Men jeg klarer ikke å skrive om Utøya. Klarer bare å snakke litt lavere.

Det har gått tid. Vi ler som vanlig igjen. Går på skolen som vanlig. Lever som vanlig. Men vi ser det rundt oss. I blikk. I ordbruk. Til og med i de små smilene vi sender hverandre ligger det et lite mørke.

Jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli som før.

Sannsynligvis gjør det ikke det.

Vi bare tilpasser oss det nye.

Den siste teksten jeg skrev før angrepet het "Venter på torden #1", og jeg la den ut på Diktkollektivet bare noen dager før. Den var slik:

er så lei av tomme flater
har vokst så høy at jeg ser over hodene deres
og alene trasker vi rundt i nye, voksne gater
skyter i været i takt med alt det nye som må gjøres

trenger ikke lenger å være rebeller
ingen som forteller oss hva vi skal gjøre
men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå heller
kan ikke danse vals med bare hjernen til å føre

med hodet i skyene drømmer vi om torden
gamle sanger på stereoen og en kopp med varm kakao
graver oss ned i fort av dyner og lommelykter
gi oss en naturkatastrofe
vi vil trenge hverandre 

Jeg tar det tilbake.

Old times pt. 5

Sommeren/høsten da jeg var tolv resulterte i en ganske stor masseproduksjon av ting jeg selv skjønte var nokså middelmådige, men som jeg la ut på nett likevel, mest for å få oppmerksomhet og bygge meg opp et godt og aktivt rykte som bubeboer. Tror jeg. Jeg slettet mesteparten av det da Skrivebua fikk en slettefunksjon, bortsett fra ett:

Søtten minutter
(skrevet 20. september 2005)

Søtten minutter er som et år. For døgnflua. 

-

(jeg har senere lært at det heter sytten)
Linjedelinga forsvant fordi jeg sendte inn diktet på SMS. Jeg var veldig fornøyd med det da, og det var lenge en av de tekstene jeg anbefalte folk å lese av meg. Jeg vet ikke helt - tror det var mest fordi det lå litt tankevirksomhet bak den. Men når jeg ser på den igjen i dag, ser jeg en ganske opplagt mangel på... vel, andre ting. Søtten minutter er som et år for døgnflua, verken mer eller mindre. Det er ingenting mer bak. Jeg tror det ligger et morsomt poeng der inne, men det er liksom ikke mer enn det. Når jeg ser tilbake på det i dag er det mer en konstatering enn et dikt, og dermed litt kjedelig.

Unnskyld, tolv år gamle Jenny.

Siden dette ble ganske kort, slenger jeg på en rar tekst som jeg skrev mest som et eksperiment. I motsetning til Søtten minutter er dette en tekst jeg var ganske flau over da, men som jeg likevel lot stå fordi jeg hadde en lagt en del arbeid i den. Nå liker jeg den litt, ikke fordi den er spesielt bra - den klarer ikke helt bestemme seg for hvilken sjanger den er i eller hvilket budskap den egentlig har - men fordi jeg liker det faktum at jeg øvde og eksperimenterte allerede da.
Here goes:

Tanker på en busstur
(skrevet 23. november 2005)

Det er skikkelig ekkelt å stå opp en tidlig morgen og skulle ta bussen etter en slapp havregryn-frokost. Jeg sitter og hutrer og glor tomt ut vinduet mens tankene mine har dratt et sted ut til Sognefjorden. Aner ikke hva de gjør der, men er visst ikke våken nok til å trekke dem inn i skolen der jeg befinner meg om en halvtime. Leksene har jeg ikke fått gjort heller, og på Skrivebua fins ingen nye kommentarer. 

Bussen stopper såvidt. Det står to menn utenfor vinduet og røyker. Den ene får øye på en dame som springer mot ham med åpne armer. Jeg rekker akkurat å få med meg at de kysser før bussen kjører videre. Det var som om bussjåføren bare stoppet for å se ut på det lille kjærlighetsdramaet utenfor vinduet. Men vi hører ingenting, og det er som om Utenfor Vinduet er en annen verden... 

Jeg gjesper. Hva var den matten jeg skulle pugge igjen? Noe med brøk... Gjøre brøk om til prosent... Nei, jeg er for trett til å tenke på det nå. Vil bare sove, men da går jeg kanskje ikke av der jeg skal. Må... Holde... Meg... Våken... 

Det føles som magi når yndlingssangen min dinger fra mobilen til damen i setet foran meg. Jeg blir lys våken. Det var det som trengtes. Et lite øyeblikk tror jeg på skjebnen, som grep inn med en vanlig ringetone for å vekke meg. Eller så var det en tilfeldighet. Men som de sier i Tordivelen flyr i skumringen: Intet er tilfelig. 

Snart skal jeg av. Får begynne å sjekke at jeg har alt med meg. Flytter meg rundt på setet og får et nysjerrig blikk fra ei jente ved siden av meg. Kanskje jeg kjenner henne, kanskje ikke, jeg er for trøtt. 

Ut av vinduet ser jeg mange historier. De glir fort over. Det er som en annen person som ser disse historiene, og snart har den som gjør seg klar til å gå av, glemt alt. Hun er for trøtt til å legge merke til meg, som kjemper for å finne ut av alle disse menneskene. Alle har hver sin sjel, som jeg strever for å undersøke. Men snart er jeg ute i eventyret, og vil kanskje ikke se historiene mer. Kom igjen! Legg merke til meg! 

Jeg plinger så på gjensyn-skiltet lyser rødt. Det er noen som roper på meg, utenfor vinduet, kanskje? Jeg ser ut, men ser ingenting annet enn... 

Hun går ut. Nei! Jeg vil ikke slutte å se ut vinduet, jeg nekter! Men det er visst ikke jeg som styrer, det er henne. Hun svinger ut døra, hopper ut - og jeg er med ut i eventyret.

 

To fantastisk oppslukende ting

Av og til er det slik at jeg oppdager ting og blir helt satt ut av hvor bra det er. Det er en liten stund siden sist det skjedde nå, men nå har jeg plutselig fått to ting rett i fleisen som får hodet mitt til å snurre.

Det første er Owen Pallett, for herregud, Owen Pallett er bra. Noe jeg anbefaler alle å gjøre er å gå på Super Budget-hylla på Platekompaniet. Den er full av CD-er folk ikke kjøper, og herregud, folk prioriterer av og til grundig feil. Z og jeg gjør det av og til, og vi plukker ut alle CD-er med fin innpakning eller morsom tittel og terroriserer folk bak disken på platekompaniet med å kreve å høre på alle sammen. Owen Palletts "Heartland" var en slik CD, og fy flate?

 Ok så jeg vet at jeg delte denne sangen i forrige innlegg men liveversjonen er bare fantastisk og herregud herregud herregud?

I kveld har jeg sittet med begynnende halsbetennelse i mammas sofa, nesten druknet i den enorme tekoppen jeg fikk av Zs mor, og sett og sett og sett og sett, til tider med ukledelig åpen munn. Jeg liker det så godt at det gjør litt vondt.

Og han er dreven på fiolin også, right? Dessuten er han den aller første jeg har sett som spiller fiolin og synger samtidig - det er vanskelig, folkens!

 

Den andre fantastisk oppslukende tingen er en av bøkene jeg kjøpte for et norligavekort jeg fikk av greie slektninger til attenårsdagen min. Persepolis er skrevet og tegnet av Marjane Satrapi, og selv om den har bodd i veska mi i dag, kan vi like fullt si at det er jeg som har bodd i den. Jeg tror ikke noen handlingsreferat eller beskrivelser er gode nok. Bare... les den, ok? Og se tegnefilmen. Den er fin, den òg.

Sommer

Internettløse dager. Bloggeløse dager. Hvitvin og grillmat i en hage i sommertønsberg. Strandturer og sandslott. Giddaløshet - trenger ikke tegne, trenger ikke skrive, trenger bare å leve og slappe av.

Z er her med meg. Vi spiser brie på knekkebrød og loff med jordbær og hekler Residents-figurer og giraffer og planeter, ser Sopranos om kvelden og kjøper plater fra Superbudgethylla på Platekompaniet fordi de har fine covere, og når vi kommer hjem viser det seg at de er råbra. The New Pornographers og Owen Pallett.

Solbrenthet og fiskebollelegger som sakte blir brune. Rutete bikini og lange kvelder. Runde solbriller, kubb i hagen og turer i hvite, høyhælte sandaler.

God sommer.





We were sleeping till you came along

I dag, da jeg våknet, var jeg på Voss. Damen ved siden av meg sov med beina på kofferten. Jeg frøs litt under det tynne teppet - når skal jeg lære at tog blir kalde om natta? Det prikket ekkelt i føttene mine.

Jeg spiste et eple jeg hadde vært så smart å kjøpe dagen før på vei opp til skolen. Det var ikke mange folk ute. Akkurat litt for tidlig. Akkurat litt for kaldt.

Ingen folk på skolen. Kantinen var stengt.

Etter noen timer fløt jeg inn i hverdagen igjen.

Om Jenny som omgir seg med fine ting

I går, da jeg gikk til bussen, kom jeg på at jeg likte Øya-T-skjorta jeg hadde på meg, og jeg likte håret mitt og brillene mine og veska mi med det turkise strikkegarnet inni. Jeg tenkte ikke over det før akkurat da - at det gjorde meg glad.

Og da jeg kom hjem, fant jeg dette på rommet mitt:



Hei, kjempestore lerret med begynnende bilde.

Jeg gleder meg til å gjøre deg ferdig. 

Borte, hjemme

Tumblr_lkf9bm9guv1qba6llo1_500_large

Kanskje hjemmet ditt ikke er hva du har rundt deg men fargene inni deg. Jeg vil leve slik - gi meg selv en hyperbole and a half responsibility award - I GET SHIT DONE hver gang jeg vasker klær og skrive Home is wherever I'm with you over døra. Vil ha mitt eget slitne, umatchende tallerkensett og en oppvaskmaskin med personlighet, spise små porsjoner med ris og stekte grønnsaker til middag og lulle meg inn i den tro at jeg kan overleve. Jeg vil se ut av vinduet og se folk i gatene, eller tomme gater, eller kanskje et lite barn på en sparkesykkel, og filtrere alt jeg ser gjennom grønne og rosa og gule tanker, spille Lykke Li høyt mens jeg vasker gulvet, legge meg til fornuftig tid og føle at jeg har et liv og det livet er helt og jeg liker det.

Les mer i arkivet » Desember 2011 » September 2011 » August 2011
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits