En liten kneik å komme over

De siste månedene har jeg ikke klart å skrive. Jeg får bare ut to setninger om gangen, og hver gang jeg blir inspirert, mister jeg fascinasjonen over ideene mine etter et par minutter.

Bloggen min lider naturlig nok av dette.

Jeg ville skrive om Utøya. Hver dag ville jeg skrive om Utøya. Ei jente på skolen min er drept. En nær venn av moren min overlevde bombeangrepet og måtte komme seg ut av justisdepartementet med en tresplint i hodet.

Men jeg klarer ikke å skrive om Utøya. Klarer bare å snakke litt lavere.

Det har gått tid. Vi ler som vanlig igjen. Går på skolen som vanlig. Lever som vanlig. Men vi ser det rundt oss. I blikk. I ordbruk. Til og med i de små smilene vi sender hverandre ligger det et lite mørke.

Jeg lurer på om det noen gang kommer til å bli som før.

Sannsynligvis gjør det ikke det.

Vi bare tilpasser oss det nye.

Den siste teksten jeg skrev før angrepet het "Venter på torden #1", og jeg la den ut på Diktkollektivet bare noen dager før. Den var slik:

er så lei av tomme flater
har vokst så høy at jeg ser over hodene deres
og alene trasker vi rundt i nye, voksne gater
skyter i været i takt med alt det nye som må gjøres

trenger ikke lenger å være rebeller
ingen som forteller oss hva vi skal gjøre
men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå heller
kan ikke danse vals med bare hjernen til å føre

med hodet i skyene drømmer vi om torden
gamle sanger på stereoen og en kopp med varm kakao
graver oss ned i fort av dyner og lommelykter
gi oss en naturkatastrofe
vi vil trenge hverandre 

Jeg tar det tilbake.

Én kommentar

pantheralife

13.sep.2011 kl.14:09

sv: Bergen bibliotek svarer ikke på henvendelsene våre.

Ja, det er bare å spørre om Os folkebibliotek vil ta bøkene inn:)

Skriv en ny kommentar

hits