Mannen med den åpne skinnvesten

Mannen hadde på seg en slitt joggebukse og en åpen skinnvest, så den bleke magen var blottet for hele verden. Jeg klarte ikke helt å bestemme alderen hans. Han hadde begynnende måne, et par rynker, intenst blå øyne. Og så bar han på en plastpose.

«Nei, men e det ikkje deg!» ropte han nesten, og jeg tenkte at han var full, og jeg var glad for at han ikke snakket til meg, som satt bak ham, men til damen som nettopp hadde satt seg ned på setet ved det andre vinduet.

«Ja, det er det,» sa damen.

Jeg lurte på om de kjente hverandre, men så introduserte mannen seg, og jeg skjønte at hun måtte være en kjendis av noe slag. Jeg visste ikke, hadde aldri sett henne før.

Mannen fortsatte å snakke, på høyt og brautende bergensk.

«Du vet, femti prosent av den norske befolkningen e galne! Pling i bollen!»

«Å?»

«Og eg e en av dem! Eg e galen! Bløt på pæren!»

«Ja vel.»

Damen så litt ukomfortabel ut, men mildt interessert. Jeg merket at jeg ikke hadde tatt frem iPoden. Kanskje stemmen hans hadde overdøvet musikken min uansett.

«Du e med på nokke historisk nå! Akkurat nå e eg i ferd med å gjennomføre et prosjekt som beviser at eg e galen! Men det e nokke viktig!»

Kjendisdamen nikket. Mannen rettet på skinnvesten og strøk over plastposen som om den var verdifull.

«Prosjektet mitt skal gå over et helt år! Trehundreogfemogseksti dager! Eg skal ta denne bussen inn til byen i trehundreogfemogseksti dager! Og eg begynner i dag!»

«Hva skal du gjøre?»

Jeg vurderte å flytte meg lenger bak i bussen så jeg slapp å høre samtalen, eller verre, at han skulle begynne å rope til meg også.

«Du skjønner, inne i byen åpner det en ny kafé i Vaskerelven!»

«Å?»

«Ja! En ny kafé! Du skjønner, denne kafeen e et hån mot min mor!»

«Hvorfor det?» Kjendisdamenamen akte seg sidelengs et sete mot ham, kanskje for å få ham til å snakke lavere. Men mannen økte stemmen. Han var tydeligvis opphisset over noe.

«Min mor e død! Hun døde for treogtyve år siden! Hun var en god mor! Hun var alltid snill mot meg! Selv om eg e spesiell! Selv om eg e jævla galen! Og den kafeen åpner i samme bygget som min mor ble torturert!»

«Hva?»

«Under krigen! De torturerte henne! Denne søte damen! Kan du skjønne det!»

Jeg hørte en høy rasling i plastposen, og så rakte mannen et bilde til kjendisdamen. Det var et stort, gammelt svart-hvittfoto i utskåret treramme. Det var virkelig en pen dame, med store øyne og hjerteformet ansikt. Hun hadde på seg en stiv og prektig kjole, men smilte lett.

«Hun var nydelig,» sa kjendisdamen. «Hva het hun?»

Jeg skvatt til da mannen sa fornavnet hennes. Hun het det samme som meg.

«Vet du ka de gjorde mot henne! Vet du ka la forferdelig handling de gjorde mot henne! Vet du ka de gjorde mot min mor!»

«Nei?»

«De skar av henne klitoris! I den bygningen! Kan du tenke deg for et overgrep! De skar av henne klitoris!! Og der skal de åpne kafé! Kan du tro kor frekke de e!»

«Uff da.»

Ikke lenge til jeg skulle av nå.

«Derfor skal eg stå der! Utenfor den kafeen! Med dette bildet av min mor! I trehundreogfemogseksti dager skal eg stå der! Og hvis de ber meg fjerne meg skal eg bare si at det er dokker som e jævla frekke, ikkje eg!»

«Ja, det skjønner jeg.»

«Selvfølgelig trenger eg hjelp til dette! Eg har jo ikke jobb! Eg trenger penger til mat! Og busskort! Så eg har opprettet en sånn gruppe på det der facebook! Hvor folk kan støtte meg! Og hjelpe meg med penger! Du får melde deg inn!»

«Det skal jeg huske.»

Stoppet mitt var neste. Jeg strakte armen opp og trykket på den røde knappen.

Mannen puttet bildet i plastposen igjen.

Jeg reiste meg, tok sekken på ryggen og instrumentbagen i hånden. Listet meg gjennom mannen og kjendisdamen.

«Nei, se!» sa mannen. «En pitte liten gitar!»

«Det er en ukulele,» sa jeg.

«En ka!»

«En ukulele.»

«Ka er det!»

«En slags... bitte liten gitar.»

«Eg beundrer deg som kan spille på den!»

«Takk.»

Dørene gikk opp, og jeg gikk ut. Så meg ikke tilbake.

Noen uker senere gikk jeg gjennom Vaskerelven. Jeg visste ikke hvilken kafé som var ny. Så ikke mannen med den åpne skinnvesten heller.

Kanskje det var best for ham at prosjektet aldri ble gjennomført. Kanskje han fant ut selv at det ikke kom til å gå, eller kanskje noen jagde ham vekk eller snakket vett i ham.

Et eller annet gjør meg trist når jeg tenker på det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits